Hvitesilke: Dịch truyện Lụa bạch của Tâm Thanh ra tiếng Na Uy

Tâm Thanh

Oversatt av Nguyn Văn Thà

 

https://image.thanhnien.vn/1600/uploaded/congthang/2016_07_19/vv4_zaok.jpg

 

Jeg gikk gjennom døra. Thư, min datter, satt på sengen og gråt. Jeg spurte, men hun hørte så vidt spørsmålet:

– Er det noe nytt, du?

Hun sluttet å gråte:

– Ja, pastoren spurte om vi trenger hjelp. Jeg sa at vi er katolske; vi trenger ikke noen hjelp fra ham. Men hvis vi gjør det, skulle vi ringe og si ifra.

Jeg innså da at hun hadde blitt moden. Hun forsatte:

– Tante Trang har ringt og sagt at hun ville ta med seg klebende ris og kokt kylling hjem til oss.

Jeg småknurret:

– Hva svarte du?

– Jeg sa at jeg kan lage mat.

Jeg roet meg ned:

– Sa hun noe mer?

– Nei, pappa.

Jeg lette på soverommet etter Hiềns áo dài (uttalt: ao zai) og bukse. I årevis hadde mine klær vært riktig innbrettet. Hvis noe var i uorden eller det manglet noe, ga jeg Hiền en skuffende påminnelse, slik at hun fikk det rettet umiddelbart. Dette er den litt trange skjorten med skulderlapp, her er ullsokker, den strippete pyjamasen som så ut som en jødefangers uniform. Nå rotet jeg i garderoben og klarte ikke å finne den hvite silken áo dài.

– Hva leter du etter?

Thư stod allerede ved døren til mitt rom. Jeg håpet at hun ikke hørte meg småknurre.

– Hvor er mammas áo dài?

– Hva skal du gjøre med den?

– For å kle på mamma med.

– Hvilken farge?

– Silkehvit.

Fra den tiden mor ble syk, deretter innlagt, hadde hun styrt hjemmet som en lillemormor, kjente til hver krik og krok i huset. Hun fant áo dài-en og buksen jeg ønsket. Jeg sa:

– Kan du fjerne alle trykkeknappene på áo dài for meg?

Hun tok et barberblad, satt lydig på gulvet i sitt rom nede og begynte å pirke bort trykkekappene. Hun sluttet å gråte men fortsatt hulket stødig. Hun spurte:

– Hvorfor må knappene fjernes, pappa?

Jeg svarte:

– Klær til de døde er k med metall.

– Hva betyr k?

Hun ble født i Norge, og kunne derfor ikke mye vietnamesisk. Jeg forklarte:

K betyr ikke å like, ikke å passe sammen.

– Jeg synes at mamma ikke er kmed noe.

Det er ikke så enkelt. Jeg trodde det, men visste ikke hvordan jag skulle reagere på det, og sa:

– Det er sånt med vårt folks etikette. Vi fortsetter å gjøre sånt bare, du.

Hvis det skjedde før, hadde hun spurt skarpt og livlig om det til grunn, men for nå var hun ikke lenger skarpt, livlig og nysgjerrig. Hun har vært morløs de tolv timene. Hun hadde hodet bøyd i oppgivelse og fjernet trykkeknappene oppmerksomt. Det viste at hun ikke ville ha noe som var kmed mora. Fingrene hennes er identiske med mine, dvs. at de var lange og beinete, ikke fyldige og mykne som hennes mor. Hun hikstet i gjentatte ganger. Det svidde i mitt hjerte. Jeg var redd for at nålene skulle stikke i hennes umodne og klossete fingre..

– Du hikster, vær så snill å stoppe en stund før du forsetter. Jeg er redd nålene kommer til å stikke i fingrene dine.

– Hvordan kan jeg vite når hikstingen kommer, pappa?

Jeg gikk opp, og selv om jeg varsomt åpnet teskapet, kunne hun fange lyden og spurte:

– Drikker du, pappa?

Jeg svarte ikke og helte brennevinet. Det kom ingen innvending fra henne. Jeg tok en slurk og følte som jeg var om bord på en båt, midt i virvelen til en elv, men til slutt klarte å støtte opp båten med en lang stang til bunnen av elva. Jeg satte meg ned på en stol ved siden av og forsatte å “støtte opp” noen ganger til. Det ble ør i hodet, men jeg prøvde å åpne skuffen til skapet: regninger, brev som burde svares, batterier, brukte eller ubrukte, bryllupsbilder med noen brudepar jeg ikke visste hvilke album de skulle legges inn… og en bunt av huskelapper skrevet av Hiền til oss for å minne oss noe. Den siste påminnelsen var på baksiden til en postgiro: ” Kirkehjelp til barn i Sudan”: ”Middag med ris og stekt brokkoli; pluss kjøtt kokt med egg i kjøleskapet.”

Jeg bladde deretter i noen andre lapper med beskjeder skrevet på baksiden til enten en brukt konvolutt eller en reklamebrosjyre. Hun skrev i hastverk før hun løp til bussen til jobb mens Thu? og jeg fortsatt sov. Hvis hun kom hjem sent fra jobb (mens far og datter sov):

“På ettermiddagen koker dere ris mens dere venter mamma kommer hjem. Da skal mamma lage sur suppe. Nylig innhøstet ris, lite vann i risen.” Eller ” Mín, husk å henge opp vasketøy til tørk.” Mín er klengenavnet til Thư. Hun hikstet igjen:

– Pappa, jeg er ferdig med å pirke bort alle knappene. Hva skal jeg gjøre etter det?

Jeg sa fra ovenfra:

– Kan du finne en ro av stoff og kutt den i små lange stikker, og deretter lag snøringer av den. De skal erstatte de små trykkeknappene.

– Hva sa du, pappa?

Jeg hadde blitt hes i halsen, kunne ikke snakke høyt; jeg bega meg til trappeinnsatsen og gjentok meldingen. Hun fikk den og spurte:

Ro! Hva er det for noe, pappa?

Jeg holdt meg taus og tenkte at jeg fra nå av, alene, måtte undervise datteren vår vietnamesisk. Og hva med husarbeid? Og det viktigste av alt var hvordan jeg skulle vedlikeholde Thưs egenskaper som en vietnamesisk kvinne; som hennes mor, hennes mormor, hennes farmor? Jeg gikk ned til boet i kjelleren, fant et gammelt stoff og kuttet ut av den et stykk på lengden av fem spanner; og sa til henne:

– Dette er en ro. Brett den på langs slik og sy sammen to kantene. Etter at du er ferdig med det, bruk en sikkerhetsnål for å vippe innsiden ut til to lange snøringer; skår den ene i korte stykker og sy dem inn i áo dài i stedet for trykkeknappene du har tatt bort, og træ hele den andre inn i buksens linning.

– Hvem lærte deg det?

– Mamma.

– Når da?

– Før du ble født.

***

Jeg ble født i en i stor søskenflokk av åtte barn, i en lutfattig familie. Det var sjelden nok mat til alle. Jeg måtte lese og gjøre lekser under et tak av bølgeblikk om kvelden. Det var varmt som en ovn. Jeg bestod min artium med blodhosting i kjølvannet av eksamenen, men tross alt klarte jeg å jobbe til en studieplass på medisinlinjen. Jeg var heldig som fikk plassen, men for å studere medisin måtte jeg ta røntgenbilder, og bildene viste at mine lunger var hullete. På den tiden hadde en avdeling for studenter ved Hồng Bàng sykehuset blitt nylig etablert. Den var mer komfortabel og hygienisk enn de andre.

Jeg ble innlagt og lå i senga i posete sykehusklær, av stoff med elfenbenaktig farge. En dag tok jeg de gamle klærne mine med meg til bytting, og det viste seg at den lageransvarlige var ei blekhvit, uttært katolsk nonne. Hun spurte:

– Hvor fillete er din gamle sykehusdrakt?

Jeg så på hennes nonnehatt som var ustrakt som et hvitt dragerfly. Det så ut som hun kunne sveve og fly med dem.

– Nei da, ikke helt ødelagt, bare en snøring ble revet bort.

Hun gikk inn i lageret, kuttet en lang ro av stoff og lærte meg opp hvordan å lage en snøring: sy sammen to kantene, stikke ei sikkerhetsnål på den ferdigsydde ro av stoff, og til slutt vende innsiden ut. (Oh, de livlige, snøhvite fingrene hennes!) Og her er snøringen!

– Mannfolk bør kunne sy! – sa hun.

Og hun kuttet den lange snøringen i korte stykker og sydde dem på plagget for meg. Jeg var skuffet over at jeg trodde jeg skulle få en ny drakt, men istedet fikk bare tre snøringene. Den unge nonnen ba meg vente en stund. Hun gikk inn i lageret og kom tilbake med en ny drakt og sa:

– Du kan beholde begge. Den gamle er forstsatt brukbar. Husk å holde lungene varme.

Ett år hadde spasert. Jeg ble på en måte helbredet, men jeg ikke hadde nok penger og styrke til å ta igjen medisinstudiet. Jeg krabbet inn i HumSam-studier slik at jeg kunne både studere og jobbe. Den mest passende jobben for en student var privatundervisning, men siden jeg var en student hos samfunnstudier og ikke realfag var det ikke mange som ville ha meg. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å jobbe som avisbud. Et av abonnementene var en entreprenør i Trần Quí Cáp gata. Han instruerte meg: “Hvis det regnet, lever avisen inn i huset, fordi noen ganger åpner postkassen seg, kommer avisen til å bli vått da.”

En dag regnet det. Jeg ringte på portklokka for å levere avisen og ble overrasket da den unge nonne som kom ut, med paraply i hånden, for å åpne porten. I fritidsklær og med kortklippete, blottete hår så hun ut som en ung jente, men fortsatt var blek som et ung banantres blad. Hennes hudfarge virket kjent og intimt for meg. Hun snakket begeistret:

– Oh! Leverer du avis akkurat… i dette området?

Ører til de fattige fanger lett sånne signaler, tror jeg. Men jeg innså i hennes nølende spørsmål et klart signal av vennlighet, at hun var mer overrasket over jeg leverte avisen i hennes bostrøk. Jeg var forvirret og klarte ikke få frem et passende svar:

– Det er ikke noen annen utvei for en fattig student som meg, Søster!

Hun spurte som en dyktig sykepleier, som kan navn og virkning på alle slags medikamenter:

– Å levere avis og privatundervisning, hvilken jobb er mindre hardt?

– Selvfølgelig privatundervisning, Søster.

Hun ville ikke si noe, men jeg trodde hun ville hjelpe meg, eller i det minste tenkte å gjøre det. Hun inviterte meg inn, ba meg å sitte og kom inn i kjøkenet og etter en stund bar inn et kjølig glass appelsinjuice og sa:

– Juicen kan forebygge forkjølelse. I regntiden bør du være forsiktig med lungene.

For første gang i mitt liv fikk jeg drikke kjølnet presset appelsinjuice fra kjøleskapet, men husket plutselig at jeg hadde tuberkulose. Etter at jeg drakk ferdig juicen, tørket jeg rent kanten til glasset med fingrene mine. Det virket som jeg var bekymret over at Koch-bakterie fortsatt klamret på den.

En uke senere fikk jeg undervise Hưng, hennes lillebror, og fant ut at hun het Hiền. Hun tilhørte St. Paul-Orden og utdannet seg som sykepleier i Frankrike. Hun jobbet i et sykehus for ordenen men etter måtte midlertidig forlate Orden på grunn av helsemessige årsaker etter noen år. Hun bosatte seg med familien. Jeg kom på at hudfargen hennes kanskje på grunn av opphold med familien ble mindre blek og mer rosenrød. Selv om hennes enkel kortklippet hårfasong fortsatt minnet meg at hun var en nonne men jeg i alle fall så under den en fin, snøhvit nakke. Dessuten etter fire måneder med privatundervisningen oppdaget jeg at hun altså hadde himmelske, store øyene.

Jeg underviste Hưng vanligvis i stuerommet, men hvis familien fikk besøk, måtte jeg gjøre det på takterrassen med en svart tavle på vegg til en mesanin som var like stor som om lag en tredjedel av terrassen. En dag spurte jeg nysgjerrig Hưng hva var bygget for, sa han at det var familiens kapell, og førte meg inn å se det. Interiørdesignen var svært enkel, men kunstrike. På gulvet var det en kniplete tatami matte med tegneskrift (lang levetid) i midten. På veggen var det bare én oljelampe med blafrende, mystisk rød flamme. Taket var et hvelving av mørk grønn filt med små lysbærer på. Da lyset ble slått på om natta, ble taket forvandlet til nattehimmelen prikket med stjerner.

– Hvor er alteret? – spurte jeg. Hun pekte på et statuesett med tre figurer i naturlig størrelse av hvit gips i midten av rommet. Bildehugger Phan Ngữ lagde spesielt det for hans foreldre. Mannen som satt på en krakk så ut som Jesus. To andre kvinner – den ene stod litt langt bort fra Ham mens den andre satt på gulvet rett ved foten av Ham. Jeg visste ikke hvem de var, men jeg helst ikke ville avsløre meg som en idiot om religion, derfor jeg ikke ba Hưng å vise meg.

Rundt tre statuene var det tre ministoler jeg innbilte meg at noen kom til å sitte på for å snakke med Jesus og to andre kvinnene. Det var noe surrealiskt med det. En dag regnet det plutselig midt i undervisningstime, måtte vi søke ”asyl” i kapellet. Da jeg åpnet døra, fikk jeg så at en kvinne satt på en lav stol, foran Jesus-statuen. Hun var i ferd å si noe til Jesus. Deretter snudde hun seg og så på meg. Øynene hennes var store og lysende, som om kroppen hennes bestod bare av øyene. Som om universet innebar bare dem. Hun smilte og pekte på en ledig stol:

– Vær så god og sitt.

Jeg satte meg og snakket utilsiktede med henne. Jeg lyttet heller på hennes klare stemme enn til hva hun sa. Det overgikk min forventning at Hiền snakket absolutt ingenting om religion. Som alltid, Hiền ba hennes bror Hưng å bringe meg appelsinjuice. Da gutten gikk for å hente den, ble det liksom en evig stillhet. Jeg så opp på taket av filt natthimmelen og følte at jeg aldri kunne nå stjernene, selv om de var kunstige. Og hun fortalte at hun kanskje ikke hadde kallet for å bli nonne fordi hun alltid ble i god form hjemme, men ble syk hver gang hun kom tilbake til klosteret. Det er mye rart, mente jeg, men jeg ville ikke si fra; jeg skiftet emne:

– Jeg gjetter at han der borte er Jesus og den to andre er bodhisattvaer. Stemmer det?

Hun lo:

– Nei, det gjør ikke det. Den stående er Martha og den sittende ved på foten av Jesus er Maria. De var medlemmer av en familie i landsbyen Bethania, hvor Jesus besøkte mange ganger for å hvile seg en stund og ha samtale med tre søsken Martha, Maria og Lasarus. Statuesett er ment å oppmuntre oss til å gå i bønn. Men det var en morsom detalj: når Jesus kommer til besøk, var Marta helt oppslukket av å lage mat mens Maria derimot satt ved Guds fot og snakket med ham. Martha klaget over: ”Kan du råde min lillesøster til å gi meg en hånd. Det går ikke an at hun bare sitter der å prate mens jeg har hendende fulle. Vet du hva Gud svarte?

– Ta det med ro. Matlaging kan vente. Jeg vil ha noen å snakke med nå.

Hiền smilte tilbake:

– Vel, det var omtrent slik! Gud sa at Maria har valgt “det viktigste”.

– Hva er det viktigste?

– Det er Gud. Alle andre ting er sekundære.

Jeg lo i stedet og visste ikke hvor det viktigste ligget her og nå. Kanskje det var i hennes vakre øyne under lange øyevippene. For å vise meg som en religionskjenner spurte jeg:

– Men hvis ingen lager mat, hva thtrai Jesus?

Hiền fniset:

Thtrai? I ett ørkenartig områd som Palestina var det ikke særlig mye grønnsak. Det var ikke så lett å være vegetarianer der. Jesus var kjøttspiser, du dumskalle.

Jeg gapskratt og følte deilig, men hun fortsatt ikke gav meg svaret om Marthas rolle som jeg holdt på å vente på; hun bare kikket ut av vinduet; jeg gjorde det også; men det regnet og regnet. Jeg så for meg at jeg ikke hadde noe grunn å bli her lenger, stod jeg opp og sa:

– Ærbødige soeur, jeg må hjem.

– Jeg er foreløpig ikke lenger nonne. Ikke kall meg soeur. Det var ålreit å kalle meg Hiền. Hvis Herren kaller meg en gang til, ønsker jeg at man kaller meg søster eller tante. Jeg liker ikke det franske ordet soeur.

Søster eller soeuer gav jeg blaff i; jeg liker navnet Hiền og jeg ba dypt inni meg: “Herre, vennligst ikke kall henne igjen.”

Da vi var ute av kapellet, sa hun:

– For meg er det nytt det du har nettopp sagt: Livet trenger folk som gjør som Marta også, ikke sant?

Etter den dagen, hver gang syklet jeg til Trần Quí Cáp gata 123 C, der Hiềns familie bodde, følte jeg som å reise til Det hellige land; og hver gang ringte jeg på døra, virket det som det ringte alt for høyt. Hiềns foreldre anså at hun behandlet meg litt mer spesielt, begynte de å vise lite sympati over meg, men de likevel inviterte meg til 18-årsbursdagfest til sønnen sin, som også var min elev.

Da folk begynte å danse, stakk jeg av til verandaen. Hagen var badet i måneskinn. Og da jeg så Hiền stå alene ved siden av en steinrøys i hjørnet av hagen, våget jeg dit. På halvveis hørte jeg plutselig de hvite småsteiner knase altfor høyt under minne hæler. Jeg tenkte å dra tilbake, men jeg ble nesten betatt av det mystiske måneskinnet, duften til magnoliablomster og av Hiềns silhuett midt i alt dette. Jeg sto forsteinet inntil Hiền tok ordet:

– Liker du ikke å danse?

Jeg stammet av glede:

– Nei, nei, jeg er egentlig en bondetamp. Jeg kan ikke danse. Men om jeg kunne danse, ville ingen danse med meg.

Hvis mine andre venninner hørt dette, kom de til å le høyt av meg, men Hiền sa ømt:

– Da står vi her sammen å prate i stedet.

Jeg trakk klønete lommetørkle og dekket kanten til akvariet med. Hiền løftet klaffa på áo dài og satt rolig ned på kanten, som en due landet på et kjent stråtak. Jeg satt på plenen ved siden av med armene rundt knærne. Da jeg løftet ansiktet og så på hennes, sprettet det ut noen naturlig lyd fra strupen, uten noen forberedelse eller nøling.

– Hiền, du er så vakker!

Hun satt elegant med beinene i kors. En sko sklidd nervøst av foten. Med en gang plukket jeg opp skoen med høyre hånd, og med venstre hånd løftet foten hennes, holdt den i håndflaten en liten stund, og deretter tok på henne skoen, og Gud bevares, hennes snøhvite ankler med sorte blonder hengende rundt dem! Den kvelden drømte jeg at jeg høstet ris uten å ta korn og tok bare halm for å dekke landingssted for due.

Jeg på grunn av overarbeidet – ekstremt hard lesning til eksamen, helhjertete privatundervisningen og ekstra jobb for å dekke skoleavgift til min lillesøster – fikk tilbakefall av TB, unngikk jeg å møtte henne. Og for den første gangen i mitt liv fryktet jeg. Frykt for døden. Frykt for døden fordi det så ut til at jeg til slutt hadde noe å henge meg opp i. Jeg ble pågående, slet med å unnslippe sykdomen og samtidig prøvde å gjøre karriere for å fortjene Hiền slik at hennes foreldre, herr og frue entreprenør, skulle akseptere meg før jeg kunne si rett til meg selv at jeg hadde nådd mitt mål. Nå ville jeg ikke å tenke tilbake til denne tiden med sånn gal anstrengelse lenger, selv om jeg til tider hadde tjent og sparte opp til noe rimelig stor pengesum. Jeg dro til Minh Mạng-kollektivet og bodde i smug med en venn, som studerte Medisin. Jeg behøvde ikke å bekymre meg om matpenger, fordi han og hans to andre kompiser, som hentet dagligmat ved veldeighetsspisested, bare tok litt ekstra rasjonsmat hver, var det mer enn nok for meg å spise. Dessuten tok min mor med seg noen ganger også fiskerett til oss. En dag brakte min mor med seg en konvolutt. Jeg forstod med en gang den var fra Hiền. Jeg følte frykt og skam: Hun kjente min adresse dvs hun kunne vite i hvilken grad av fattigdom min familie havnet i. Det var spennende av meg for åpne og lese brevet. Jeg slo en strekk over både moras tilstedeværelse og nysgjerrige øyne. Brevet bestod av bare et lite stykke papir med en skisse av to silhuetter, som sittet på takterrassen med utsikt mot livet med vrimler av tak der nede. Det var bare en skyss men jeg erkjente i alle fall at en av to personer i bildet var meg, og om den andre var hennes bror eller selveste henne, ble det nå meg likegyldig, selv om vi enda korresponderte i nesten to år og til og med besøkte hennes familie flere ganger. På avkjedfest til Hưng før hans studieopphold i Frankrike fikk jeg invitasjonen fra familien. Hiền ba meg igjen å gå opp til kapellet med henne da folk begynte å danse.

En dag spurte hun om jeg kunne ”eskortere” henne til Vũng Tàu for å fikk levert nøkkel til huset hennes far hadde nettopp kjøpt. Jeg begynte å ta opp igjen privatundervisning og derfor hadde en del penger. Mitt livsopphold ble litt bedre. Jeg hadde tenkt å bytte min Goebel-moped til en Lambretta en, som jeg kunne gå raskere på skolen med. Med Hiềns oppfordring byttet jeg motorsykkelen tidligere enn forventet. Selvfølgelig valgte jeg mopeden med en sammenhengende sadel. Da Hiền så begeistret meg kjøre den brummende Lambretta fram til henne, ropte hun på sjåføren, som stod å vente ved familiens bil:

– Du skal kjøre bare pappaen min til Vũng Tàu og jeg skal sitte på med ham.

Jeg så på henne i snøhvite áo dài av silke, ble jeg nølende:

– Hiền, det går an å kle på deg slik áo dài om bord på bil, men ikke med Lambretta. Det er lett å bli skitten med.

Det var første gangen så jeg Hiền kaste en skjevt blikk på meg, og hun ikke skiftet klær etter mitt forslag. På vei til Vũng Tàu strand, stakk vi innom et skogholt av gummitrær for å raste, eller rettere sagt, å ta en spasertur. Etter en stund stanset hun, så rett på meg og sa:

– Før vi forsetter å gå til Vũng Tàu, vil jeg snakke med deg om en sak.

Jeg følte noe alvorlig i det, men visste ikke om det var godt eller vondt. Hun spurte rett på sak med vakre, majestetiske, store øyne. Jeg så for meg at til og med kriminelle kom til å skjelve foran slike øynene:

– Elsker du meg? – sa hun.

– Oh! Det du sier er som det femte hjulet på vogna men jeg fortjener ikke det.

– Hvorfor det, du?

– Jeg er fattig, tuberkulosesmittet og hedning.

Jeg så at denne jenta virket snill, men det hersket besluttsomhet ved henne, noe kun sees ved en dyktig kirurg, som vet hvilket instrument er tilgjengelig og når han skal ta dem i bruk:

– Fattig? Jeg hadde løftet om fattigdom. Hedning? Det å være hedning eller kristen er bare relative begrep. Og TB? Jeg fikk høre at du har helbredet fra sykdommen, ikke sant?

Jeg hadde fått sjekket og ble friskmeld men jeg visste ikke hvorfor jeg løy, kanskje jeg ville spille syk og kjælegris med henne:

– Oh nei! Det blir verre.

Jeg visste ikke hva som fikk meg til ikke å se henne som andre jenter, som sørget med ett for å gå sin vei når de visste at deres kjæreste var tuberkulosesmittet. Hun sa uten å nøle:

– Da trenger du en forsørger og jeg en som elsker meg.

Etter et minutt lamslått av glede ble jeg våknet:

– Trenger du noen å elske … eller en pasient?

– Jeg trenger deg.

Jeg tok henne brått opp og satte henne på sadelen på Lambretta, druknet meg i hennes vakre ansikt, deretter skrittet tilbake og så nøye på henne som en maler på sitt malebild. Soleskinn fra tykk hvelving av blad fallte på hennes hvite silke áo dài og omringet henne som en grønn aura. Hiền satt lydig i lang tid slik at jeg kunne betraktet henne etter behag. Til slutt sa jeg:

– Jeg har elsket deg ensidig for lenge. Kanskje fra det tidligere liv.

Hun smilte og sa:

– Takk, men det holder med et liv med deg.

Og vi fortalte historier som jeg nå ikke kunne huske hva de handlet om inntil Hiền forskrekket:

– Herregud! Har du ikke slitet med beina enda?

Hiền spurte og flyttet seg på sadelen for å gi rom for meg. Jeg ønsket helst å sitte i dette oppvarmete sted men jeg sa:

– Jeg er veldig fornøyd med at du lar meg se på deg slik lenge. Nå må vi dra av sted igjen. Du bare forsetter å sitte.

Da jeg grep sadelen for å ta ned støtta, berørte fingren min uoppmerksomt på hennes silke bukse. En ubeskrivelig følelse gikk inn på meg, deilig kjølig som et stykke sommergelé samtidig brennende varm som glødende kull midt i vinter. Denne eksploderende følelsen var den første fløytelyden for vår felles reise i flere tiår langt seinere.

Hennes families nykjøpte villa ligget i skråningen mot opp Fyret. Den butleren til den forrige eier hadde servert drikker i stuen men Hiền bar dem ut på balkongen, der det mangeårige platantre ruvet over mørk brune, blanke gamle mursteiner. Jeg satt på balkongen og så ut over det store hav utenfor Bãi Trước strand mens hun gikk rundt og så på en eller annen ting i huset. Etter en stund da jeg så henne stå på en stor stein utenfor huset, kalle meg kvitrende og peke på et eldgammelt skipsvrak på stranden, så jeg ikke på vraket men på henne, og med hender opp i været ropte jeg:

– SOS! SOS! SOS!

Hun rødmet, brennende rødt, holdte fast klaffene til sin áo dài som havbrisen var i ferd å blåse opp i. En frase fra sangen Bryggen i Vår av Văn Cao kom inn i hue: ”Áo dàis klaff skjelver i brisen; min kjære rødmet på bryggen i våren.”

Hun fikk ikke velsignelse fra hennes rike foreldre men vi likevel ble viet i et smått kapell. Andakten er enkel. Hun tok på seg den hvite silke áo dài som den dagen vi spaserte under gummitreskogen på vei til Vũng Tàu. Hennes mor snakket til sin nygifte datter etter en stor sukk:

– Det er opprørsk av deg. Se, du har på deg en sånn elevdrakt på ditt eget bryllup.

Mora gråt angrende for sine harde, dårlige behandlinger mot datteren men Hiền var full av glede:

– Takk for at dere kom for å vitne om vår kjærlighet og be for oss. For oss så er det mer enn nok. Mamma, for meg er denne áo dài-en den verdens vakreste brudekjole.

Herr og frue entreprenør ble forvirret og ikke forstod på noen måte denne hvite silke áo dài spilte så en viktig rolle for oss.

***

De glade dagene som var i ferd å flyte fredelig, ble plutselig knust i de siste vårdagene i 1975. Min kones rike foreldre mistet alt i kommunist makthavernes kampanje av eliminering av privat eierskap og utryddelse av borgerlig merkantalist klass i Sør. Vi måtte også gradvis selge alt i huset for å holde oss i live, men den hvite silke áo dài fikk bli. Da vi flyktet fra Vietnam med båt, tok vi den med oss. Siden Hiền var altid fortrolig med meg, bestemte hun ikke å slå seg i Frankrike med foreldrene sine. For å starte på nytt et liv i Norge måtte hun, en jente som så så adelaktig ut at jeg ble enstelig og visste ikke om vei støv kom til å søle på klærne hennes eller ei, kaste seg i arbeidslivet for å tjene til familie levebrød. Vi ble druknet i glede da vår datter Thư ble født. Jeg ba henne fortsatt å være hjemværende for å passe på barnet men hun bare ett år etter fødselen begynte raskt på jobb igjen. Hun jobbet nattskift to eller tre ganger per uke og gikk hjem vassende i snøen på midtnatt. Og om morgen, om jeg gikk på jobb før eller etter henne, fikk jeg alltid ferdigsmurte nise uansett. Jeg hadde ingen grunn til å be henne om å jobbe mindre: Vi var gjeldeslaver og som om det ikke var nok med det var jeg en avhengig gambler.

Selv om jeg hadde stor sympati for hennes tro, men jeg ikke vil konvertere til hennes trosbevisning. Hun nevnte heller aldri religiøse spørsmål. Jeg ante at livet hennes utstrålte troen. Jeg følte at det var ikke på riktig tid enda å dele den med henne. Men på feiring av alle helligdager kjørte jeg henne og datteren vår til kirke og var med på gudstjenester. Noen ganger da evangeliets fortelling om møte mellom Jesus, Martha og Maria ble lest, klemte jeg diskret handa mi rundt hennes; og hun med pekefinger skrev ordet “E” i håndflaten min.

Slike kjærlige handlinger ble det færre dag til dag. Pga. jobbing? Siden alder? Men kanskje viktigst av alt: fordi jeg ikke har oppffylt drømmen “å bli berømt”, en vietnamesisk manns livsviktigste plikt, for henne, eller rettere sag for hennes foreldre. Jeg følte meg fortsatt følsom for sårende signaler for “det fattiges ører” men de ålte seg inn i meg i alle fall, særlig de gangene kom vi på besøk til hennes familie i Frankrike eller omvendt. For eksempel, hennes brors familie fra Frankrike engang besøkte oss. Jeg hadde bedt ham å kjøpe bøker både på vietnamesisk og fransk for meg, men han igjen ba sin franske kone å kjøpe dem i gjengjeld. Det ble bare bøker på fransk. Da de reiste hjem, kjeftet jeg på Hiền. Hun sa trist:

– Det er ikke hans skyld. Cathrine kan ikke vietnamesiske, vet du ikke det?

– Det er nettopp det. Alle behandlet meg som en idiot. Ingen bryr seg om mine åndelige behov

– Hva med meg?

Jeg ble sta:

– Du er sammen av ulla. På det beste tar du vare på meg med bare ditt fordømte hjemmearbeid: matlaging og noe i den retning… Men som et kinesisk ordtak tilsier: Man skal ikke oppdra et menneske på samme måte som et svin.

Hiền ble brakt til taushet. Og etter episoden tok hun hånd om meg bedre.

Heldigvis som godt er likte vi fortsatt å snakke sammen. Det reddet oss. Vi ville rette skjevheten til vårt ekteskapelige liv med dyrebare mursteinsbiter av fordrum gode minner: snøringene til min sykehusdrakt, glass freskt presset appelsinjuice, den hvite silke áo dài og vår bibelbaserte dialogen i hennes families kapell i Sài Gòn. En gang spurte jeg Hiền fordypende:

– Er du Martha eller Maria?

Hun svarte nølende, frykt for feller:

– Med Gud vil jeg gjerne være Maria.

– Og hva med meg?

Hun svarte klart og konsekvent som en sykepleier med høy kompetanse:

– Er du menneske eller Gud? Hvis du hadde vært Gud, ville jeg ønsket være Maria. Hvis du er et menneske, vil jeg være Marthe; du har mer nytte av det, ikke sant?

Jeg gikk motvillig med det:

– Jeg er Guds sønn bestått av kjøtt og dets sjel i.

– Så skal jeg være både Martha og Maria!

– Ha i bakhodet å balansere i forhold til de to forskjellige rollene.

Hun la det gå:

– Kjære, hvis mitt Maria-ego ikke vokset stort nok, hvordan har mitt Martha-ego klart å bære livets tung byrd til i dag? Du behøver ikke å bekymre deg om meg. Du kan komme seg bort fra å oppnå berømthet med livet som innsats for meg fordi jeg trenger bare ”den viktigste del” i deg.

Jeg vet at jeg noen ganger var egoistisk, men jeg elsker henne. Jeg trenger henne i denne fryktelig bekymringsfulle verden fordi under hennes lave panne med bitte små dyner tok det klare meninger om livet og livets rasjonale bolig. Under det enkel hvite silke lag var det en rik og barmhjertig sjel. Hun var en venn for livet som jeg kunne slå meg til ro med. På den 15-årsdagen vi ble reddet av et norsk skip besøkte vi to og vår datter vår gamle kaptein. Jeg pekte på det store ankeret til pryd foran rederiet og sa til Hiền:

– Du var dette ankeret.

Hun ble veldig lykkelig og kaste et sideblikk på meg.

Og Thư:

– Det å kaste anker i det vietnamesiske havet er ekstremt tøff, ikke sant, pappa?

***

Selv om vi følte oss ensom i midten av festsalens moro blant våre bekjente, unngikk aldri Hiền med ømtålig natur usømmelige personer, for eksempel, frue Trang, enke og veldig sexy. Jeg refset Hiền mild:

– Hvorfor stifter du betjentskap med henne? Hva slags kvinne er hun som tør ikke å se rett i øynene på folk da hun snakker med dem.

Hiền forsvarte Trang:

– Vet du ikke at høflige kvinner av gammel stil må snakke til andre med bøyd hodet?

– Ja vel.

Jeg lurte på hvorfor en som så ut som en svak orkidé og en som veddeløpshest; en person med en enkel giftering og en med diamantring og masse gullsmykker som ikke våget å besøke venner uten, kune prate sammen i timevis. Jeg spurte nysgjerrig:

– Hva snakker du så opphengt med henne om?

Hiền svarte:

– Om diamanter, kjoler, kosmetisk kirurgi…

Jeg ble forbløffet:

– Diamanter, silikon, slikt er ikke dine greier, tror jeg!

Hun fliret:

– Hun snakker; jeg lyttet. Derfor, samtalen varer langt – og Hiền spøkte – det høres ut som du bryr deg om henne temmelig mye.

– Aldri i livet.

Ikke lenge etter, min svigerfar ble alvorlig syk. Hiền reiste til Frankrike alene for å ta omsorg for ham. Mens hun var borte, frue Trang stakk innom til oss med påskudd “å passe på Thư”, selv om Thư var allerede 17 år gammel. På disse anledningene fant jeg at hun hadde en vane som jeg hatet mest, nemlig det å se på folk med skrå blikk, men nå så hun rett i øynene på meg i stedet. Blikket var ikke skøyer som jeg hadde sett, så å si, mer sympatisk, ofte rettet på meg med beundring. Jeg trodde at alle har sin gode sider. Derfor kjørte jeg henne hjem til henne. Da vi var fremme, sa hun smilende: “Sønnen min er med på busstur til Polen med klassen utover helgen. Det er forferdelig trist å være hjemme alene, du.” og inviterte meg inn, gav jeg etter. Vi drakk vietnamesisk te og snakker litt lengre utover min hensikt. Hun begynte å føre meg i fristelse. Jeg innså at jeg fikk en del skylden i det: å bli nysgjerrig over en kvinne som i sterk motsetning til kona, som var borte da. Nysgjerrigheten førte til at jeg stilte henne mange spørsmål som lett forstås som intime. Dessuten, rettet jeg sta og utfordrende blikk på hennes udekkete kroppsdeler, noe kunne tolkes som kokende begjær fra meg. Men jeg klarte å komme til meg selv – denne gang i alle fall – og sa henne farvel høflig og dro av sted til slutt. Da jeg allerede satte meg i bilen, så jeg et tynt skjerf av henne gjenglemt på settet. Jeg tok den opp og tenkte å snu for å levere henne det, men jeg satte inn i lommen i gjengjeld. Da jeg var hjemme sa Thư at mamma ringte og meddelte at morfar var død. Vi forberedte til Frankrike i morgen tidlig. Og jeg glemte skjerfet – av silke, tror jeg.

Familiemedlemmer og venner falte bort dag til dag; det som gjenstod var bare bøker og natur. Vi fikk til oss vårt eget hemmelig fristed på kysten av Oslo fjord med et bortgjemt klippe omringet av bølger av vann, himmel og furu trær. Og på bakken var det teppe av liljekonvall med skjoldaktige, grønne som evigheten, rakkryggete, stolte blad som omkranset og beskyttet hjerteaktige, snøhvite, små blomster på størrelse av en perle. Fra mai til juni blomstret liljekonvall og da folk vandret inn i skogen, ble sjelen gjennomtrengt av duftet. Vi døpte stedet vårt Vår Brygge. I fjor sommer var det 25-årsbryllupsdagen vår. Jeg ba Hiền å ta på seg den hvite silke áo dài før vi gikk til Vår Brygge. Hiền sa at hun elsket den, men hun nølte med å gå på stranden iført den. Men til slutt visste jeg ikke hvorfor hun hadde med glede den på seg. Jeg tok med meg kameraen for å ta opp minnene. Kanskje var det ikke en annen anledning, hvem vet. Etter at vi plukket en bukett liljekonvall, medelte hun at hun ikke hadde det bra, men hun ikke ville ligge på bakken men satt støttende på et furutre og lot meg legge hodet mitt på fanget hennes. Jeg ligget og så på skyene fly gjennom en åpning i skoghvelving. Plutselig falt det en tørr kongle, som nesten slå ned rett i mitt ansikt, snudde jeg sidelengs; og laget av silke presset på kinnet, følte jeg meg behagelig kjølig. Det førte meg tilbake til den tiden jeg var ti år gammel og fikk lov å være ombord på en jolle over elva med min mor. Jeg åndet inn lukten av ny silke, sursøt som honning, med svevende kamferduft. Silken var belagt av duften til den kvinne jeg elsket og av saltlukten av sjøen; alt var i rytmen til lyd fra bølger, som slappet på skrog av båt, som var i ferd å flyte til uendeligheten.

Det var siste gang vi gikk på tur i skogen. Og vi feiret sammen også siste gang den vietnamesiske tradisjonelle nyttårsfeiring. I Vietnam da blomstrer det mai-blomst, vet man da våren kommer. Men det ikke finnes mai-blomst her i Norge, da skal man se på kalender, kommer ut i hagen og skjærer bort en grein av gul firekronbladete forsythia og satte den opp i vasen. Hiền kuttet også bort en slik “vestlig mai-blomst” og hevet seg litt vanskelig opp på tærne for å legge vaset med blomsten opp på forfedrenes alter, så jeg med tungt hjerte vårfargen i blomsten var allerede preget av visne og råtne høstfarger. Etter middagsmåltid sa Hiền at hun følte seg uvel og gikk til sengs tidlig. Fra den dagen fikk hun beskjed at hun fikk kreft til hennes bortgang var det bare tretten måneder og åtte dager. Og den uutholdelige smerten vridde seg i meg da jeg var på sykehuset Radiumhospitalet og Hiền sa:

– Kan du hente den hvite silke áo dài for min klesskift?

Jeg nikket, snudde seg vekk, gjentok hun:

– Du, jeg trenger ikke áo dài. Det går an med bukse. Kan du ta med deg hit den mørke bukse. Hvite silke áo dài og hvite silke bukse er til seinere bruk.

På vei hjem gråt jeg fossende mine bitre tårer slik at noen ganger klarte jeg ikke å se biler i motsatt retning. Jeg sa til meg selv: “Vær rolig. Jeg må holde meg i live for å ta vare på Hiền og datteren.” Da jeg hjalp Hiền å bytte bukse, så jeg med smerten at under det fine silke lag var det ikke lenger et par av saftig og livfull bambusskudd, men bare to tynne siv pinner. Likevel etter skiftningen rødmet hun av takkfølelse. Er det den siste vibrasjon av hjertet, lurte jeg. Jeg så på henne da i en slik tilstand, ba jeg Gud å bytte resten av min levetid til en dag, bare en eneste dag for at hun ville kunnet sto opp og gått til villaen i Vũng Tàu og jeg ville kunnet se engang til “Áo dàis klaff skjelver i brisen, min kjære rødmet på bryggen i våren.”

Om Hiền var på bedringsvei eller pga hjemlengsel ønsket hun å få utskrevet. Anmodningen ble innvilget. De ukene av lykke sammenflettet med bekymringer som på en båttur på en elv med skjær og ingen av oss hadde noe kompetanse om sjøkart og tidevann. Det var seinhøst og Hiền ble innkalt tilbake til sykehuset. Det var hjerteskjærende kaldt allerede men Hiền ba meg tross alt:

– Ta meg til sykehusparken slik at jeg kan se gylne høstløv.

Bjørkeblader ble hel gule allerede. Villvin var svimlende røde på bygningenes vegg.

Jeg så min “høst med kort klippet hår”, altfor kort; det falte det ut nesten alle. Hun satt en stund og sa at hun følte rastløs på føttene. Jeg plasserte dem på fangen min og begynte å massasjere.

Hun svevde i skyer:

– Takk for øyeblikket den gang du i hagen med magnolia tok sko på meg for meg.

Jeg sukket:

– Tiden flyr fort, altfor fort!

Hun sa:

– Det gjør også falmingen og visningen.

– Jeg tror det er noe som ikke falmer eller visner.

Hun ønsket å møte presten for å få den sykesalving. Men hun prøvde å utsette bortgangen og ble i liv med oss i nesten en måned til. Den siste kvelden på fredag ​​spøkte jeg med og spilte klovn for henne, Vi skrev bokstaver på hånd til hverandre og hun sa: ”Sannsynligvis, Gud på Hans tid på jorden ikke fant på dette spillet.” Til slutt ristet henne med skjelvende pekefingeren bokstaven “E”, og deretter sovet hun inn. Da legen la hånden på skulderen min og sa “Jeg beklager!” falte jeg med hodet mitt på Hiềns kropp og brølet. Hele mitt liv hadde jeg støttet på en orkidé. Orkideen ble knust og jeg plutselig ble svak, utenkelig svak.

***

Thư rørte på og snudde rundt snøringene stødig som på den mytologiske røde silketråden som hadde bindet sammen sine foreldres liv, og deretter pakket inn klærne til mora si med innpakningspapir. Ferdig, hun spurte:

– Vil du spise noe før vi går?

Jeg husket ikke når vi hadde spist siste men jeg følte meg mett, ubehagelig mett; jeg prøvde å svare for den saks skyld:

– Hvis du er sulten, da skal vi spise sammen.

Da trakk hun fra jeans lommen ett stykke papir og viste til meg:

– Jeg er ikke sulten, men her er beskjed fra mamma. Det står at vi må spise.

Håndskriften til Hiền danset foran mine øyne:

“Pappa og Thư skal steke kjøttdeig i en stekepanne på komfyren, tilsett ketchup, ikke varm opp med mikrobølgeovn. Kok spagetti først i 10 minutter og deretter hell i tallerker med ferdigstekt kjøttdeig. Da er retten klarte til servering.”

– Når skrev mamma den?

– På onsdag, før hun ble innlagt.

Jeg åpnet kjøleskapet. Kjøttdeigen var allerede blitt skjemte.

Vi dro tilbake til likhuset, ble liksvøpingen allerede ferdiggjort. Begravelsesansatt tok av plastkappe og satt og røyket og så en eller annen tegneserie på TV; lørdag morgen gikk for mange filmer av denne typen på TV. Jeg tok innpakkete klær i hånd, hevet horisontalt oppå pannen og sa høflig:

– Kunne du vær så snill skifte gamle klærne til kona mi med dette antrekket?

Hun snudde seg helt om og sa kaldhjertet:

– Det er for seint. Beklager.

Fraser som “For seint; Beklager!” fra legen hadde boret i mitt allerede smertefulle hjerte fra i går kveld. Nå ønsket jeg ikke å høre noe mer. Jeg ville bli sint, skikkelig sint men følte meg totalt svak, fullstendig hjelpeløs. Jeg trykket bunten av klær på magen for å presse ned en vridende klump i den. Jeg bønnfalte:

– Vær så snill og gjør det. Min kone var sprø etter dette antrekket …

Begravelsesagent stumpet sigarett og spurte:

– Har du snakket med sjefen?

Jeg ble fortumplet:

– Er et nødvendig, min herre? Kan vi ikke diskutere om det sammen senere?

Etter å ha levd i dette landet i mange år begynte jeg å synes at bestikkelse var en fornærmelse mot folk og seg selv, ville jeg likevel sørge for å gjøre opp for ham på en annen måte seinere men akkurat nå måtte Hiền gå i hennes hvite silke áo dài og hvite silke bukse før hun gikk definitivt ut av dette liv som da hun slik iført gikk inn i mitt liv. Heldigvis trakk mannen hånden til meg:

– Gi meg det der.

Jeg anmodet at Thư skulle komme hjem og hente en flaske brennevin for å gi ham som takk. Jeg ble igjen alene og så gjennom vinduet svingende nakne greiner rettet mot den grå himmelen. Mobiltelefonen ringte i lomma. En landsmann kondolerte. Takk for kondolansen men jeg ønsket ikke å mase om min kones bortgang. Hun var allerede lagd i liksvøp. Gravferden var i gang. Bisettelsen skulle bli på mandag. Frue Trang ringte og kondolerte en gang til og gjentok forslaget om å bringe kylling- og klebende ris rett til likhuset men jeg fant det uegnet og sa nei takk og slo av mobilen. Begravelsesansatt kom ut og sa:

– Kom inn her og vis meg hvilket er kjole, hvilket er bukse, hvilken side er foran, og hvilken side er bakk.

Jeg ønsket ikke å se henne naken, ba jeg ham å dekke henne med håndkle før jeg kom inn. Jeg tok áo dài-en og forklarte:

– Klaffet med snøringene må være foran. Hennes bra må være på. Veldig tynn silke. Vær forsiktig slik at den ikke rive seg. Klaffet må ordenlig tilrettelagt. Men alt dette skal jeg gå og se igjen etter på.

Og jeg tok opp buksa i hånd og førte hånden til dens ”uestetiske” snøringen og sa:

– Denne må være foran.

Han nikket, se og virket som han lurte på hvor i all verden det fant den slags kostyme med slik rare snøringer som dette. Men det gjorde meg tenke tilbake til den legendariske rød silke tråd fra sino-vietnamesisk folklore.

På ettermiddagen kom min kones mor og Hưng og hans kone fra Frankrike. Siden mannen hennes gikk bort, ble hun svakere og svakere. Da hun så på hennes datters lik, skalv hun ubehersket.

 

Folk bar kisten til kapellet og ventet på at den vietnamesiske kapellan kommer for å utføre kort andakt ved båren før kisten ble lukket med himmelrettede overplanken og spriket på. “Det snør nå. Fryser du?”- spurte jeg henne i all stillhet. Hiền var redd for kulde og nå dødde hun i vinter. Jeg ønsket å dekke henne med et teppe men jeg ville heller se henne i hvit silke áo dài. Denne áo dài-en hadde hun på seg på bryllupsdagen og Tết (nyttårsfeiring) hvert år. Også det var merkelig at áo dài satt godt på henne fortsatt etter 30 år; hennes hjerte var ikke endret, kroppen også, tror jeg. “Det var uheldig å være iført hvitt i Tết!” Jeg visste ikke hvorfor det falte meg inn slike tabubelagte notiser akkurat nå. Men sagt var sagt. Allikevel var hun ikke overtroisk. Hun sa en gang at man med tro og kjærlighet kunne vinne alt. Begravelsesansatten brukte litt rød pulverfarge på hennes ansikt, men den så ikke ut som rødfarge av sjenerthet, noe skjedde fortsatt med henne til og med etter at barna ble voksne. Jeg ordnet klaffene penere. Du kommer til himmel og du lar meg bli her med vinter, mumlet jeg.

Den vietnamesiske presten kom og utførte kort andakt ved båren med deltagelse av omtrent ti katolikker og venner, til og med frue Trang. Etter korte ritualet spurte presten meg om jeg kunne komme til Den vietnamesiske pastoralske senter kontor i henhold til det begravelsesritualet mandag ettermiddag. Thư måtte bli for å holde nattvåking og be med andre sognebarn. Da vi var inne i prestekontor sa jeg umiddelbart:

– Min kone er katolsk. Jeg ba deg å gjøre hva du mener best. Du kan bestemme alt. Jeg har ingen anelse om alt det i det hele tatt. Jeg legger alt i dine hender.

Presten nikket og tok ut penn og papir og laget en huskelist for sognets begravelseskomité. Han trøstet meg igjen:

Ch (storsøster) levde høyt moralbevisst. Hun skal fra himmelen beskytte ông (herre).

Hiền, da hun var i live, mente at man ofte forvekslet “moralbevisst” med ”from”. Det ville være pinlig for henne hvis hun fikk høre at hun var et moralbevisst menneske. Men nå, når hun var i ferd med å bli begravd inne i jorden, følte jeg at hennes ånd skikket seg godt til begrepet, i det minste, på måten hun behandlet ektemannen sin og barnet i årevis. Presten kalte min kone ch og meg ông i stedet for anh, som i anh – ch, pronomen på flertall, når man snakker med gifte par, virket det som han anså meg som en utenforstående. Det kom inn på meg at hvis Hiền ønsket, ville jeg konvertere til katolisisme uten noen hindring:

– Før døden inntraff på kona mi, snakket hun noen siste ord med deg, om åndelig sak, for eksempel?

Han ristet på hodet, helte vennlig te for meg, men etter at vi begge tok en slurk, svarte han:

– Som du har allerede visst eller hørt om taushetsplikt ved skriftestol, vi prester må holde oss til den. Men med i ti år som skriftefar til Hiền kan jeg fortelle deg dette: Hun hadde en veldig god samvittighet og et godt liv. Jeg sier sånt for å berolige deg. Og jeg håper at det hjelper deg en del når vi tenker at hun nå er i et lykkeligere sted enn vårt. Jeg tror at selveste hennes liv er siste ord før døden til oss alle.

Da jeg lyttet ferdig på disse ordene, ville jeg få gråte alene; jeg stod opp og dra av sted:

– Det tror jeg også. Jeg skal prøve å handle i samvær med dem. Nå, hvis du ikke har noe mer å snakke med meg, med din tillatelse, tar jeg farvel med deg.

 

Mandag middag. Bærum kapellet med vegger av gjennomsiktig glass. Man kan se gjennom dem hele nakne bjørkeskog. På den siste dagen på Hiềns dødsleie falte det prøvende ny snø i små partikler, forsiktig og nølende som tone fra pianostemming. I dag snødde det voldsomt. Første regnet det med tyktflytende, tunge regnedråper; deretter spredte flygende, skjøre snøflak seg virvlende, rastløst; og endelig falte porøse snøflak like store som bomullsknopp rolig ned, en etter en, og dekket hele bakken i hvite. I Vietnam regner det tordnende, hylende. Men her og nå så snøteppet ut som et kjempe stort begravelsesbånd av hvite silke, som både innslaget og renning hadde blitt trukket ut av, og det ble igjen bare fillete rusk lag etter lag.

 

Etter bisettelsen ba presten meg inn i kapellets kontor og tok ut en konvolutt fra ryggsekken og sa

– Vel, dette hittegods ba ch meg å levere tilbake til noen, men ingen hittil hevdet at det er sin. Du kan få den tilbake som en minne fra henne.

Jeg skjøv konvolutten ned i jakkelommen og gikk ut av kontoret. Jeg slo på bilen. Mens jeg ventet på tining på bilglassene, åpnet jeg konvolutten og en voldsom frysning inntraff på hele kroppen fordi det var frue Trang sitt gule silkeskjerf gjenglemt på bilen min for noen måneder siden. Hvorfor havnet det i Hiềns hender? Hvorfor leverte hun det til presten? Eller det var “en diskret hint”? Til meg? Jeg angret at jeg ikke hadde ikke sagt om dette etter at vi var hjemme etter reisen til Frankrike til hennes fars begravelse. Jeg glemte sannsynligvis det, men jeg husket også at det noen ganger var vanskelig å avklare grundig ei slik øm sak. Jeg slo av bilmotoren, løp tilbake til kontoret.

– Hvem sitt skjerf er dette, pater?

Presten tok det med ro av en som hadde satt mange år i skriftestol:

– Jeg har nettopp sagt til deg at ch visste ikke hvem var eieren. Derfor, hun leverte det til meg og ba meg om å finne eieren for henne. Jeg hadde forsøkt og spurt rundt blant sognebarna mine men ingen hevdet at han eller hun var eieren.

Jeg ble i ulag:

– Men hvorfor ba kona mi deg om å finne eieren til et skjerf, som er ment for… kvinner?

Han ba meg å låne ham tilbake tikonvolutten. Da han trakk ut skjerfet, observerte jeg at det ikke var riktig innbrettet som den opprinnelige: Jeg hadde puttet tilbake det i konvolutten i all hast, det virket som jeg prøvde å skjule et spor, ikke egenligt av synd men ikke av godgjerning heller. Presten pekte på et ord på det hvite silkeskjerf:

– Pga dette Montmartre ordet trodde kona di at eieren skal vare en av deltakerne på turen til Paris i regi av Det vietnamesiske pastoralske senter; og en av severdighetene vi besøkte var Sacré Coeur (Det Hellig Hjertet) Katedral i Montmartre.

Det stemmer, mumlet jeg. Frue Trang hadde skrytt den gang med meg av at hun hadde reist til Frankrike, ikke med Det vietnamesiske pastoralske senter, men på egen hånd. Og jeg følte meg med en gang lettet over denne tilleggsinformasjonen fra presten men jeg prøvde å holde meg rolig, og utforsket pent videre:

– Hvis kona mi fortalte ikke hvor hun fant det, hvordan kan du levere det til riktig eier, pater? … Og hvem har du henvendt deg til?

Spørsmålet av sondering karakter som jeg syntes var velsammensatt, gjorde presten miste tålmodighet:

– Kom igjen. Det er bare bagatell. Slutt å bry deg om det. Bare ta det hjem og behold det som en minne fra din gode venn.

Trả lời

Mời bạn điền thông tin vào ô dưới đây hoặc kích vào một biểu tượng để đăng nhập:

WordPress.com Logo

Bạn đang bình luận bằng tài khoản WordPress.com Đăng xuất /  Thay đổi )

Google+ photo

Bạn đang bình luận bằng tài khoản Google+ Đăng xuất /  Thay đổi )

Twitter picture

Bạn đang bình luận bằng tài khoản Twitter Đăng xuất /  Thay đổi )

Facebook photo

Bạn đang bình luận bằng tài khoản Facebook Đăng xuất /  Thay đổi )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close